Doden, skal vi danse?

Beskrivelse

Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler Per Fugelli sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner.
Jeg er pa en spennende oppdagelsesreise og gjor funn som kan skape nysgjerrighet og vaere laerestykker for flere enn meg. Jeg har alltid vaert glad i a grave der jeg star. Jeg har gravd som forsker pa Vaeroy og Rost og i Sameland, etter helse i den norske folkesjelen, etter moralsk gull i Velferdsstaten, etter helsens kilde i Kalahariorkenen. Na vil jeg grave der jeg ligger pa sykeleie og kanskje pa kirkegarden.
Nar nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram folehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og na: Pa rom 501, i cellegiftstolen, i MR-maskinen, i gynekologisk leie med kikkert i rompa. Jeg er pa feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dodsonen – ikke som forsker, men som et sokende menneske pa jorden.»
Det er en ny side ved Per Fugelli leseren moter denne gang. Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler han sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner. Dypest sett handler det om hvordan bade mennesket og samfunnet kan tjene pa et aerligere samliv med doden.
«Det er ikke lett a si hvordan sykefravaerstallene hadde utviklet seg hvis Per Fugelli pa mirakulost vis hadde maktet a vaere fastlege for oss alle. Jeg tipper at de forst hadde steget til himmels, men at de sa hadde falt. Forst ned pa det nivaet vi har vent oss til som normalt, og sa, sakte, men sikkert sunket til det halve.» (Stein Aabo i Dagbladet i anledning tildelingen av Karl Evangprisen 2010 til Per Fugelli)

Tilleggsinformasjon